tirsdag 10. februar 2015

Moderne verdisyn i det norske samfunn

Verdien av å være et menneske er ukrenkelig. Hvis du ser deg selv i speilet, så ser du at du eksisterer.
Du lever. Eksisterer. Du kunne ikke gjøre noe for å komme her til livet, men se, her er du! For noen fantastiske nyheter. Du fortjener å bli behandler med respekt, kjærlighet og verdighet. Du fortjener å bli sett, og være en del av et fellesskap som verdsetter dine egenskaper, og som også gir rom for dine mindre gode egenskaper. Å være menneske er IKKE prosjekt perfekt.

I Norge har vi siden år 1000 grovt regnet, vert en kristen nasjon som ble samlet under Olav Trygvason, og keltiske misjonærer. En av de skikkene som døde ut da, var det å sette barn ut i skogen for å dø. Dette ble sett på som uhumant, og hvis det hadde skjed i Norge i dag, så hadde du blitt fengslet for overlagt drap. Siden har det vert slik i godt over 900 år.

Den verdiforankringen som har vert i samfunnet vårt, har vert at mennesket har en ukrenkelig verdi i seg selv, fordi de er bærere av Guds bilde. Dette er hentet fra skapelsesberetningen i første mosebok kapittel 1, spesielt vers 27. Et moralsk verdisyn som har dette i grunn, setter en moralsk beskyttelse rundt menneskeverdet.

I Norge i dag så har vi ikke lenger dette verdigrunnlaget. Et menneske har ikke en verdi i seg selv lenger, og sorteringssamfunnet er et faktum. Hvert år drepes rundt 15 000 barn i Norge. Tenk på det! Hvis vi hadde tatt min hjemby, Sandnes, så hadde den hvert borte på rundt fem år hvis det samme hadde skjedd med mennesker i alle aldre.

Paradokset i dag er at hvis vi ser et dyr som lider, så vekker det sinne og sterke følelser i oss. Eller hvis vi ser noen barn bli mobbet, eller svake grupper i samfunnet bli undertrykt, så vekker det forhåpentligvis sterke følelser i oss om urettferdighet.

Men det at et levende menneskebarn blir drept i mors sitt liv, som skal være den tryggeste plassen for et barn, hever ikke et øyenbryn. Den farligste plassen å oppholde seg i Norge i dag, er inne i mors liv. For et paradoks!

Du lever. Tenk hvis moren din hadde tatt en pille og abortert deg. Da hadde du ikke lest dette, eller hvert her. Er det greit? Liker du livet ditt? Hvorfor frarøver vi som samfunn barna våre å erfare livet?
Hvem bestemmer hvem som har rett til å leve, og hvem som ikke har rett til å leve?

Hvis det hadde pågått et folkemord, ville du ha reagert, eller bare snudd øynene en annen vei? Det er det samme dilemmaet vi står stil ovenfor i denne krisen.

Har vi som samfunn blitt så kaldt at vi ikke tillater kvinner å bli mødre? Bare fjern det, barn er ikke passende. Det samme sprer seg som en ukultur at det aldri passer med barn. Vi planlegger å få dem etter noen år med "frihet", før vi får barn.

Hvis fruktene av sekularisering, moderne menneskesyn og ateisme er at vi henretter 15 000 nordmenn i året, så kan vi spørre oss om dette er et menneskevennlig system, og et sant system.
Hvis de politiske kreftene vi har valgt inn i Norge renser ut innbyggerne våre, så kan vi tenke oss om det er de rette personene som sitter der.

Hvis du er uenig i at et foster er et menneske, så utfordrer jeg deg å tenke på hva som hadde skjedd med livet ditt hvis moren din hadde abortert deg. Hadde du satt pris på det? Man kan ikke teknifisere bort uttrykket med alle slags medisinske definisjoner o.l for å få bort det store bildet. De som ser, ser det.


videre lesning:
Bibelen
En prest og en plage



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar