tirsdag 31. mars 2015

Om kirkeøkonomi


Om kirkebygg
I Europa og USA kan du vandre i eldre byer og se domkirker og katedraler som kan gjøre moderne arkitektur til skamme. Man kan se kirker i romansk stil med flotte søyler og buer, som er pene å skue.
Hvis man ser på hvordan enkelte katedraler er utsmykket med gull og glitter, vekkes fort majestetiske tanker om hvilken estetisk prakt som preger kirken! Lokalt her i området hvor jeg sitter å skriver kan Stavanger Domkirke være verdt å nevne. Et annet eksempel her til lands, er nidarosdomen.











Nidarosdomen, Trondheim. Bygd mellom det 11. og 13. århundre.







Innsiden av Stavanger domkirke mot koret.
Bygd i det 12. århundre. Eldste stående domkirke i vårt land.




I det norske språket så tenker man fort på et hvitt bygg med spir når noen nevner ordet kirke. Ordet kirke er ikke ment å peke på en bygning, men et hellig fellesskap som er Jesu Kristi brud. Kirken som et fellesskap er i et ekteskap med Herren Jesus. Oppgaven til kirken som et mellommenneskelig enhet er å være underordnet Jesus, og være opptatt med de tingene som Han er opptatt av. Det er lett å tenke på kirken som en bygning, men det er det altså ikke. (Hosea, Efeserne 5,25, Rom 12,5)

Den rette fasten
Noe av det som slår meg er hvor mye penger kirken i vesten spesielt bruker på kunst og utsmykning av et bygg til Guds ære, i stedet for å invistere pengene mer etter Guds hjerte. Er de prektige byggene bygget til Guds ære, eller vår ære? Når vi bruker penger på ekstraordinært utstyr og besmykning av våre forsamlingslokaler, er det til Guds ære eller til vårt velbehag og ære?

Gud har for eksempel et stort hjerte for de vanskeligstilte, og vi som Jesu hender og føtter har fått en nøkkelrolle i å rekke ut en hånd til dem for å lindre deres åk. Vi er også kalt til å forkynne evangeliet til dem så de kan omvende seg å bli frelst. Hva tror vi gir Guds navn mest ære, at vi har flotte døde bygninger, eller at vi øser ut av vår økonomi som menighet til de trengende? Hva ærer Gud mest av å oppgradere våre orgel til et par millioner, eller å gå ned i standard for å støtte misjonærer og diakoner blant unådde folkeslag?


























En kirke som venter på at Jesus kommer tilbake
Vår brudgom har forlatt oss, og vi lengter etter at Han kommer tilbake snart. Han er vår største kjærlighet. Han er den vakreste vi vet om. Han er universets Herre, og vi er Hans barn, adoptert av Han, kjøpt av Han ved hans blod til Hans hærlighet. Lukas 4 og Jesaja 58 snakker om den rette faste.
Les de kapitlene så ser vi hva Gud har behag i, og hva Han ønsker å se. Hvis vi i tillegg leser litt i bergprekenen fra Matteus fem til syv, så tror jeg at noen ord i tillegg til dette vil være unødvendig.

Hvis vi bruket tilnærmet alt på våre personlige budsjett og menighetsbudsjett på oss selv, så gjenspeiler vi ikke Guds rike. Hvis menigheten bruker nesten alt på budsjettet sitt på ting som skjer "i huset" og ikke gir betraktelig til trengende og evangelisering, så tror jeg vi er nødt til å gå i oss selv.

Vi som kirke besitter har blitt betrodd verdens viktigeste oppgave. En oppgave som Gud har satt Sin egen ære og Sitt eget navn til, å det er evangeliet om Jesu liv, kors, død og oppstandelse,frelseren!
Hvis det vi blir kjent for at mennesker utenfor troen vår er bygninger, og alle aktivitetene inne i våre hus, så tror jeg vi er "sovende tjenere".

Om billedforbudet i andre mosebok. 

I de ti bud så leser vi om et billedforbud. ( 2 mos 20,4) Her står det

"Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden " 

Dette er skrevet primært som et forbud mot avgudsdyrkelse, men jeg tror også at enhver etterligning av de himmelske ting og vår Herre, vil føre til en masse pomp og prakt, og være mer ødeleggende for Guds ære enn motsatt. Å bruke så mye penger på å reflektere noe som er umulig, er en lite fornuftig bruk av tiden, tror jeg. 

En nyanse i billedforbudet i 2 mosebok vil kanskje være å forhindre dette. 

I praksis
I praksis så tror jeg at vi som menighet må gå ned på en enklere standard. Ned på våre knær. La oss gi rikelig og raust av våre goder fordi vi har møtt den største goden, Jesus! 
La våre menighetsbudsjett vise at vi gir mer til andre trengende og andre organisasjoner/arbeid, enn hva vi bruker på oss selv. Anonyme alkoholikere følger et prinsipp som blant annet innebærer ingen bygninger og ingen ansatte, men de gjør et fantastisk arbeid. Dette må vi ikke glemme selv! 










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar