fredag 13. mars 2015

Refleksjoner om historisk-kritisk metode på bibelen.

I de siste to hundre årene kan vi prate om noe som heter tekstkritikk innenfor de teologiske fakultetene. Tekstkritikken sitt mål var å finne de eldste manuskriptene til det nye testamentet, for å gjenskape den orginale ordlyden vi har til det nye testamentet. Det nye testamentet, som jeg nå kommer til bruke forkortelsen NT på, er det best dokumenterte skriftsamlingen vi kjenner fra antikken. (700 f.kr-500 e.kr.)

Vi snakker om mange tusen fragmenter og biter av skriftene, og det i en tid hvor det forekom bokbål av de kristne skrifter, og de kristne levde med sterke endetidsforventninger. På tross av dette, gjorde de en iherdig innsats på å spre Guds ord videre til de stadig voksende og nyplantede menighetene.

Det eldste bibelmanuskriptet vi har e p52, som kan dateres svært tidlig.


Tekstkritikkens prosjekt nummer to

I senere tid har teologiske fakulteter fått en ny motivasjon for tekstkritikken. Det handler om å skille ut særstoff for hva som er autentisk bibelsk stoff, og hva som er hentet fra andre kulturer sine religiøse og kongelige berretninger. En som har gått i bresjen i NT for dette, er tyskeren Rudolf Bultmann.(sjekk ut han for videre lesning)

Det gamle testamentet

Det gamle testamentet, GT, er det som rammes hardest av denne historisk-kritiske metoden innen moderne teologisk akademia gjennom noe som kalles kildekritikk. Mens vi før innen tekstkritikken oppererte med manuskriptkritikk, lower criticism, har man nå gått over til å kritisere kildene til GT, higher criticism.

Konsekvensene av dette er at man tolker syndefallet i genesis 3 som et menneskelig fremskritt hvor mennesket blir et seksuelt vesen, og at mennesket endelig får visdom. Ikke som et fall, som det i alle år har blitt, og som er bjelken i hele bibelen.

En annen historie om syndefloden, blir avskrevet som en historisk hendelse fordi man finner paraleller i mesopotansk religion i Gilgamesh. Deler av kapitlene i ordspråkene er også av egyptisk opphav, ifølge denne tenkningen.

Patriarkene og exodus som nasjonal identitet

Mange GT forskere vil si at patriarkene, Abraham, Jakob og Isak, ikke har levd, men er blitt til en felles kulturell identitet for Israelsfolket som trengte en felles historie og identitet når det gikk over fra å være et løst organisert stammesamfunn til monarki. Moderne sosialantropologisk forskning viser at muntlig overleveringstradisjon forrandrer innholdet i det som blir overlevert, og det er dette som er årsaken til at patriarkene finnes. De er mytiske forbilder for et Israel inneklemt mellom stormaktene, ment for å gi håp.
Exodus har i denne tankegangen heller ikke skjed.

Konsekvensene av denne teologien

Kort og brutalt. Abraham har ikke levd, da har ikke Moses heller levd sannsynlig vis. Da så ikke Jesus Moses og Elia på fjellet når han ble herliggjort. Da er Jesus en løgner. En løgner er ikke uten synd og et perfekt offer. Jesus er ikke Messias, og vi er ikke frelst gjennom Jesu stedfortredende død på korset og oppstandelse.

Dette undervises på norske fakulteter til det kommende lederskapet for DNK og mange andre kirker i Norge, og kan noe av frukten av en slik troløs tilnærming og undervisning være grunnen til at det ikke er noe kraft i kirken?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar