lørdag 16. mai 2015

Om Guds hellighet og den norske kirke.

1. Ordet hellig
Hva betyr dette ordet, og hva er innholdet i dette ordet? Slike spørsmål er interessante å forsøke å svare på. I lys av et samfunn som ofte får betegnelsen ”postmoderne”, så er det spennende å se forskjellen i innholdet i ordet ”hellig” på norsk, og på gammeltestamentlig hebraisk.
  
Norsk
I den norske bokmålsordboken, står det at ordet hellig betyr ”opphøyd over alt det verdslige, dyrebar eller umistelig, urokkelig, eller rettferdig. På norsk så trumfer den religiøse lesningen av ordet hellig som noe adskilt fra det verdslige, men vi ser at det ligger mye annet i ordet også. Spesielt betydningen ”dyrebar”, er vanlig i norsk allmenntale. ”Fritiden min er hellig.” ”Dette rommet i huset er hellig for meg.” Vi helliggjør altså det som er viktig for oss i hverdagslivet vårt. Vi kan si at ordet er blitt sekularisert i de senere år. Sekularisert i form av at mennesket nå innehar makten til å helliggjør omgivelser med utgangspunkt i seg selv. Dette betyr at mennesket ser på seg selv som hellig i seg selv.

Gammeltestamentlig hebraisk
På gammeltestamentlig hebraisk betyr lyder ordet hellig ”
קָדוֹשׁ”, eller qādôš. For enkelhets skyld vil jeg skrive det slik: kadosh. Ordet i denne formen, finner vi 116 ganget i GT. Selve roten til kadosh, finner vi oftere, men vi begrenser oss til kadosh i denne oppgaven.
Hva betyr så kadosh? Hellighetsbegrepet er svært sentralt i det gamle testamentet, men som en orddefinisjon på nåværende punkt, skal jeg holde meg kortfattet. Kadosh betyr ifølge BDB: adskilt fra, og dermed hellig. I følge ordboken så betyr det:
 
pertaining to being unique and pure in the sense of superior moral qualities and possessing certain essential divine qualities in contrast with what is human”.
Så vi ser at hovedforskjellen mellom den hebraiske forståelsen av ordet, og den norske, er at det hellige er totalt adskilt fra det menneskelige på GT-hebraisk, i form av at det må besitte noen guddommelige kvaliteter. Enkelt sagt definerte Gud det hellige i GT ut fra seg selv, mens i Norge i dag, kan mennesker definere hva som er hellig ut fra seg selv.

Kort resymé av Exodus 19

Israel ankommer foten av Sinaifjellet, og renser seg etter Mose påbud. De renser seg, og venter til den tredje dagen. Det blir satt en grense som folket ikke skulle krysse, og så skjedde det: Sinaifjellet ble satt i røyk, og det lød i bukkehorn. Herren hadde steget ned i ild, og hele fjellet skalv. Et fryktinngytende syn! Moses gikk opp til toppen av fjellet, hvor han samtalte med Gud. Folket skalv av redsel. Moses kommer så ned fra fjellet, for å gjengi det Gud sa ham.
Også i denne teksten kan vi se hva som kjennetegner teofani.
v.16 En tett sky legger seg over fjellet, og det kommer lyn og torden.
v.18-19
Hele fjellet er fullt av røyk og ild, fjellet skalv, og stadig økende lyd av bukkehorn lød. Herren steg ned på toppen av fjellet.
I vers 23 settes det opp en grense mellom folket og gjellet. Fjellet blir lyst hellig av Gud. Fjellet er hellig i denne teksten, fordi Gud har steget ned på det.
Teofani er tett beslektet med hellighet i denne teksten, fordi det tegnes opp en grense som skiller israelittene fra Gud, utenom Moses. Når vi husker på meningsinnholdet i kadosh, ”adskilt fra”, så er dette et supplerende innslag.
I teksten ser vi også faren det er å møte det hellige. Hver den som berører fjellet, skal dø.

Guds hellighet
Guds hellighet er nøkkelen for å forstå Guds straff over synd. Guds nåde er det radikale offeret hvor Jesus stedfortredende velger å ta straffen for våre synder, fordi han elsker verden. Dette er de gode nyhetene som kirken har fått i besittelse å forkynne videre til alle folkeslag.  Kirken besitter dermed svaret på de tøffe spørsmålene: korset. Guds hellighet gjennom å be om at Hans vilje skulle skje istedenfor sin egen.

3. Refleksjoner
Så lang ser vi at det hellige er Gud. Gud er subjektet som kan helliggjøre, eller be noen om å helliggjøre på sine vegne.
Den hellige er adskilt fra, og innehar kvaliteter som er guddommelige og særegne, opphøyet over alt annet. Jeg tror at Gud er like hellig i dag, som han var i GT. Guds hellighet og storhet fører til at hvis han tillater synd å være ustraffet, så reduseres Hans karakter, og storhet. Ved å ha syndet mot en hellig Gud, eskalerer konsekvensene i takt med graden av hellighet. Perfekt hellighet fører til en tilsvarende straff.

Jeg vil argumentere for at det hellige i dag fortsatt er Jahve, Jesus, og den hellige ånd, og dem som de helliggjør. Det som er synd, er synd i dag også. Det som er hellig, er hellig i dag også. Når vi som kirke ikke forkynner helvete, så er det fordi vi har redusert Guds karakter til en postmoderne, kjærlig, Gud som ikke kan gjøre noe som provoserer eller kritiserer det moderne, opplyste mennesket som er sprunget ut av opplysningstiden. Dette er en falsk løgn, som slettes ikke er en kjærlig gud, hvis konsekvensene er at mennesker ikke kommer til tro på bibelens Gud, men et moderne idol som det ikke finnes frelse i. Ved å ikke forkynne helvete, så har vi en pervers kjærlighet for våre medmennesker. 

Kirken må ransake seg selv på hva den forkynner. Hvis man utelater helveteslæren, så tømmer man korset for kraft, og det er ikke Guds evangelium man forkynner. Dette er svært alvorlig, og det fører til at Gud ikke blir presentert som hellig, opphøyd over alt annet. Vi står i fare for å forkynne billig nåde, hvor kallet til omvendelse, og et hellig liv, uteblir. Mennesker får da i realiteten ingen frelse fra synd, men blir bedt om å forbli i syndens fangenskap. Dette vil toppe seg hvis DNK godtar en liturgi for å velsigne homofilt samliv. Da har kirken, som besitter Guds evangelium, bestemt seg for å velsigne det Gud hater. Gud vil da ikke bli en som frelser oss fra synd, men en som godtar oss som syndere. Dette er umulig hvis vi skal ha en hellig gud i kristendommen, som sammenfattes med Jahve i det gamle testamentet. Jeg tror kirken da vil falle fra, og ikke lenger være en helliggjort kirke. Når vi forstår at Gud er hellig, så blir nåden så mye synligere når Gud ønsker å gi liv, i stedet for å ta liv. Vi må tilbake til en mer korssentrert forkynnelse som kaller mennesker til omvendelse og tro på Jesu Kristi frelsesverk fra konsekvensene fra synd, som er en evig død og helvete, til å bli Guds adopterte barn, og håpet om oppstandelsen på den siste dag til evig liv i Kristus.



For kilder og en fullstending innføring i problematikken, kommenter under så får du det tilsendt. 


fredag 15. mai 2015

Litt detaljer om Johannesevangeliet

Johannes, disippelen som Jesus hadde kjær. Disippelen som var overbevist om hvor elsket han var av Jesus, og som valgte å følge Han uansett hvor Herren ledet han. Johannes har forfattet fem av bøkene i det nye testamentet. Johannes levde nær Jesus. Johannes plantet sannsynligvis minst syv menigheter, som alle er adressert i åpenbaringsboken. Hvem var denne mannen, som hadde et så innflytelsesrikt liv, at romerne så seg nødt å sende han til en øde øy? Han var kompromissløs i sin overgivelse til Jesus! Han hadde sett Herren, og han så seg aldri tilbake. Han sto igjen ved korset, og fikk ansvaret for å ta vare på Jesu mor.

Johannesevangeliet
Dette evangeliet ble skrevet på slutten av det første århundret. Det særegne med dette evangeliet, er at det skiller seg markant fra de tre andre evangeliene. Johannes inneholder ikke en nattverdscene, og har en helt annen progresjon enn de tre andre evangeliene. Johannes setter et skarpt skille mellom menigheten og verden. (Joh 17,15, 1,5) En dualistisk tone, hvor to riker settes opp mot hverandre, preger evangeliet. Johannesevangeliet har et helt annet tempo en de tre andre. Når man leser for eksempel Markusevangeliet, ser man at ordet "straks", går igjen hele tiden. Jesus og disiplene var på farten! I Johannesevangeliet derimot, ser man at møtene Jesus har med mennesker og grupperinger, blir skildret i lange sammendrag. For eksempel kvinnen med brønnen(Joh 4), Jesus og Nikodemus samtale om natten, (Joh 3). Stridssamtaler mellom Jesus og meningsmotstandere går også igjen. Ofte så skildres disse samtalene for å få frem at Jesus er overlegen i kraft, visdom, og autoritet. Meningsmotstanderne er fariseerne og de skriftlærde. (Joh 6, Joh 10).

I dette evangeliet sier Jesus gjentatte ganger at: "Jeg er verdens lys. Jeg er veien sannheten og livet. Jeg er brødet fra himmelen. Disse "jeg er" setningene er på gresk ego eimi. Dette spiller tilbake på 2. Mosebok 3, hvor Jahve, sier at "Jeg er den Jeg er." (2.Mos 3,14). Man må ikke undervudere hva en jøde for to tusen år siden ville tenkt om en person som sa" Jeg er". Dette ville raskt ført til en anklage om gudsbespottelse.

En fin detalj når Jesus sier at jeg er livets brød, er at Messias, ifølge Mika 5,1, skulle komme fra Betlehem. På hebraisk betyr Betlehem brødbyen. (Bet betyr hus, læhæm betyr brød.)

Tematikken lys og mørke går også igjen i dette temaet. Jeg er(ego eimi) verdens lys, sier Jesus, og i prologen i kapittel en, kommer dette tydelig frem.

Johannesevangeliet tvinger oss til å ta en avgjørelse om vi vil bli født på ny eller ikke. Dets heftige bruk av kontraster som i verden/ikke av verden, lys/mørke, død/liv, bygger opp om dette. Man kan ikke lese Johannes beretning om Jesu liv uten å bli utfordret på en helhjertet omvendelse og etterfølgelse av Herrenes Herre, og Kongenes Konge. Jeg oppfordrer deg til å lese Johannesevangeliet i en sammenhengende lesning, å la deg utfordre.




søndag 10. mai 2015

Kan jeg få snakke med Kongen?

For å få samtale med kongen i Norge, eller presidenten i USA, så trenger vi en spesiell innbydelse, eller invitasjon. De som har opplevd denne æren, lager straks plass i kalenderen for å få det til.
Hvilken ære det hadde vært å få tre fremfor Kongen av Norge!
Mange mennesker i vårt land har erfart dette, og mange har blitt hedret for deres innsats for fedrelandet.
Det er unikt!













Hvis du hadde muligheten til å tømme ditt hjerte for kongen, hva ville du ha sagt? Hvis du kunne komme fremfor en med makt, som ønsket det beste for deg, og de andre innbyggerne i landet, hva hadde du sagt?

-Jeg er ensom, og ingen ser meg.
-Jeg opplever urettferdighet på hjemstedet mitt.
-Jeg er syk, og får ikke den hjelpen jeg trenger!
-Jeg er blitt en utstøtt i nabolaget/bydelen uten grunn!
-Noen på jobben har all makt.

Kanskje dette er noen eksempel på hva vi hadde sagt? Listen er lang, og forskjellig fra person til person.

Herrenes Herre, og Kongenes Konge



I åpenbaringen kan vi lese en beskrivelse av Jesus som Herrenes Herre, og Kongenes Konge. Jesu første komme var i ydmykhet og frelse, mens Jesu annen komme er i herlighet og med dom. (Åp 19-21)

Vi som kristne har en mulighet til å komme fremfor en som er større enn alle, nemlig Kongen over alle Konger. Vi trenger ikke avtale tid med Han, men kan komme når som helst og tømme våre hjerter for Han. (Fil 4,4-7)

Jesus forteller mye om bønn, og bruker noen radikale bilder. For eksempel en enke som går og maser på en ond landsbyherre, helt til han gir henne det hun ber om, bare for å slippe å høre på maset hennes. Hun er et forbilde for oss i bønn.
(Luk 18,1-6)

Han forteller også en historie om en som kommer til en familie midt på natten, når alle sover i samme seng, og ber om brød. Hele familien vekkes, og det hele vitner om en svært lav sosial intelegens hos personen, men han er et forbilde for oss om hvordan å be til Gud. (Luk 11,5-13)

Broen
Når Jesus har bygget bro mellom en synder, og en hellig Gud, vil det være provoserende å ikke benytte seg av noe av det flotteste som preger en rett relasjon med Gud, nemlig bønnen. Man kan si at man minimaliserer frelsesverket når man ikke prioriterer bønnelivet vårt. Vi ber bare som frelste mennesker, til Gud, gjennom Jesu død på korset. Utenom dette finnes det ingen måte å bli hørt av Gud, eller noen måte å tilnærme seg Gud. Det er et poeng at Gud hører bønnen til dem som elsker Han. (Joh 14,21ff) Hvis man ikke elsker Gud, så kan man ikke forvente at Han hører bønnen vår.

Joh 14,27-30
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.  Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer. Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for verdens fyrste kommer. Han har ingen makt over meg. 

lørdag 2. mai 2015

Bonhoeffer om fellesskap

Dietrich Bonhoeffer har en knallgod bok om fellesskap og bønn! Boka heter nettop det, fellesskap og bønn! Her er et lite utdrag:

"Den som vil ha noe mer enn det Kristus har grunnlagt mellom oss, han ønsker ikke et kristent fellesskap. Han søker etter en eller annen ekstraordinær fellesskapsopplevelse som han ikke får noe annet sted, og bærer uklare og urene ønsker med seg inn i det kristne fellesskapet. Nettopp dette er den aller farligste trusel mot det kristne fellesskapet, som regel allerede fra begynnelsen av. Den indre forgiftningen skjer ved å forveksle kristent brorskap med et ønskebilde av et fromt fellesskap. Det er å blande sammen det fromme hjertes naturlige lengsel etter fellesskap med det kristne brorskaps åndelige virkelighet. For det kristne brorskap kommer det an på at dette fra begynnelsen er tydelig: For det første; kristent brorskap er ikke noe ideal, men en guddommelig virkelighet. For det andre: kristent brorskap er en åndelig (pneumatisk) og ikke en menneskelig (psykisk) virkelighet.Utallige ganger er et helt kristent fellesskap gått i stykker fordi det levde ut fra et ønskebilde. Nettop den dedikerte kristne, som for første gang er kommet inn i et kristent livsfellesskap, vil ta med seg og arbeide for et helt bestemt bilde av det kristne fellesskapet. Men det er Guds nåde som raskt ødelegger alle slike drømmer. Den store skuffelsen over de andre, over de kristne i alminnelighet og, hvis det går godt, over oss selv, må overvelde oss, likeså sikkert som Gud vil føre oss til erkjennelse av ekte kristent fellesskap. Av bare nåde tillater Gud oss ikke at vi endog bare i noen få uker lever i et drømmebilde. Han tillater ikke at vi henngir oss til saliggjørende opplevelser og lykkelige stemninger som kommer over oss som en rus. For Gud er ikke flyktige følelsers Gud, men sannhetens Gud. Først det fellesskapet som opplever den store skuffelsen med mange slags uvennlige og onde holdninger, begynner å være det det skulle være fremfor Gud. Det begynner å gripe i tro etter de løftene som er gitt det. Jo fortere denne skuffelsen kommer over den enkelte og over fellesskapet, desto bedre for begge.Et fellesskap som ikke vil tåle å overleve en slik skuffelse, men holder fast på ønskebildet, må før eller siden gå i stykker. Og når det går i stykker, mister det samtidig for alltid løftet om et kristent fellesskap. 



Hentet fra side 22-23 i boka fellesskap og bønn, av Dietrich Bonhoeffer. Utgitt på Luther forlag, i 2012.