torsdag 18. juni 2015

Kirken er sendt.

Jesus ble sendt av sin Far, Gud. Oppdraget som ble gitt Ham var å forsone verden med seg selv. Kirken er også sendt av Jesus igjen. Ingen misjon uten kirke, og ingen kirke uten misjon. Kirken befinner seg nå i en mellomtilstand før det fullendte riket kommer når Gud skal ha sin bolig mitt i blant oss.

Hva er vi sendt til?
Vi er sent til å fortelle de gode nyhetene om Jesu liv, død og oppstandelse. Gud er blitt menneske, og frelse er tilgjengelig i Ham, gjennom korset. Samtidig så er det viktig at vi som sendt av Gud også lever de gode nyhetene. Vi må leve i en daglig omvendelse hvor vi lar Den Hellige Ånd få gjøre sitt verk i oss. Gjennom profetene ser vi blant annet Guds hjerte for de fattige og de nødlidende. ( Amos, Jeremia) Jesus bekrefter dette i saligprisningene i bergprekenen. (Matt 5,1-12)

Hva gjør vi for de fattige i lokalsamfunnet? Har menighetene våre planlagt prioritert arbeid for å yte nestekjærlighet? Finnes det slike tjenester lett tilgjengelig i menighetene? Hvor ville Jesus ha vært hvis Han levde i min eller din bydel? Det er et svært ransakende spørsmål. Samtidig så er vi ikke sendt ut bare for å leve ut det kristne budskapet uten å forkynne evangeliet med ord. Hvorfor?

Evangelisering med ord versus gjerninger

Overskriften er en umulighet, men en viktig ting å reflektere over for så å praktisere resultatet!

Problemet med en tanke om at vi bare skal forkynne evangeliet igjennom de gode gjerningene våre, er at det stiller svært høye krav til vår moralske standard. Det legger et stort press på den som utøver det, slik at frelsen til mottakeren står og faller på hans livsstil. I lengden kan dette føre til mye stress og press som ikke er nødvendig. Vi må heller ikke glemme at troen kommer av å høre, slik Paulus sier det i Romerbrevet 10,14-17.

Samtidig så må vi ikke distansere oss fra lidelsen og sårene som finnes i denne verden. Jesus lanserte deler av sin programtale i Lukas 4, hvor sosial rettferdighet stod høyt på agendaen.
Mange liberale kristne kritiserer de konservative kristne for å være svært distansert til de trengende i vår verden, mens de konservative legger vekten på evangelisering som proklamasjon av evangeliet alene.

En utfordring til oss konservative
Vi må be om mot. Mot til å leve i evighetsperspektiv, og daglig dø fra oss selv. Jesus må vokse, og vi må avta. Alt her på denne jord er verdiløst skrap mot det å kjenne Kristus, som Paulus sier det i Filipperbrevet. Vi må også dø fra vår stolthet, og vår tanke om at våres sytematisk-teologiske system er helt komplett.

Bursdagsselskap er en fin ting. Dine nære og kjære samles. Hvor mange av de som kommer i bursdagene våre er fattige, syke, av en annen hudfarge, har laster i livet, og er ikke-troende? Hvem er folket du menger deg med?

Disse folkene du menger deg med, har du delt evangeliet med dem om Jesu liv, lidende offerdød og oppstandelse, og Hans gjenkomst? Lever du et liv i hellighet hvor dine nære og kjære stadig utfordres av din livsstil og forhold til Gud? Er du ydmyk og tjenestevillig, ja, til den grad at du er alles slave?
Dette er ikke mine ord, men en utfordring til meg selv og deg til å la Den Hellige Ånd få fullføre det han har startet på i våre liv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar