tirsdag 10. mai 2016

Frels meg! Hvordan?

I NRKs serie Guds lærlinger sies det i introduksjonen at de kristne ønsker å redde verden med Guds godhet. Mange misjonsorganisasjoner har fokus på diakonalt arbeid, og en noenlunde etablert tenkning som er i vinden, er relasjoner. La meg understreke allerede nå at formålet med dette innlegget er ikke å kritisere godhet og relasjoner som fenomener og sentrale kristne dyder i seg selv; innlegget ønsker å reflektere over hvordan mennesker blir frelst.


Gode gjerninger
Jesus bruker mye tid på å forklare for disiplene hvor viktig det er å praktisere en radikal etikk og moral ovenfor våre medmennesker. Vi kan nevne bergprekenen i Matteus 5-7 og Jesu ord om det vi gjør mot en av de minste, gjør vi mot Han( Matt 25). Han sier også at det største budet er å elske Herren og vår neste. Elske er et verb og en mentalitet som bør hvile tungt over oss kristne. 1. Kor 13 viser oss hvor viktig kjærligheten er som motivasjon bak våre handlinger.


Urovekkende tenkning i det kristne landskapet
Jeg observerer en tendens dessverre, hvor man ønsker å elske mennesker inn i himmelen. Intensjonene er upåklagelige, og det går som nevnt ikke ann å elske for mye. Problemet ligger i hva man legger i å elske. I Joh 3,16 står det at kjærlighet er at Jesus dør for våre synder; dette må vi formidle videre til våre medmennesker. Da det er Ordet som skaper tro, må det blir forkynt for mennesker. Det er Den Hellige Ånd sin oppgave å overbevise om synd, rettferdighet og dom. Hvis vi derimot tenker at min oppførsel ovenfor mennesker som ikke tror på Jesus er avgjørende for deres omvendelse og tro, blir ansvaret etter hvert unødvendig tyngende for de kristne; da kan tilstanden inne i oss selv bli avgjørende for hvordan mennesker forholder seg til Jesus og frelsen på. Vi ser derfor nødvendigheten av å fremheve at det å elske mennesker er ikke bare å gjøre gode gjerninger for dem, men også å forkynne evangeliet til dem.


Hvordan blir mennesker frelst? 
Soteriologi er det teologiske begrepet for frelseslære. Dette kan oppleves som unødvendig svevende å prate om frelseslære, men det er stor frihet og glede i å tenke gjennom dette. Hvis du ikke har gjort det på en stund, så oppfordrer jeg deg til å gjøre det. Nå har vi etter litt peilet oss inn på noe som blir et hovedpoeng i dette innlegget; hvordan blir mennesker frelst? Jeg kan på grunn av rammene i dette innlegget ikke gi en stor utlegging, men ønsker å nevne noen momenter i lys av det overnevnte.

1. Mennesker blir frelst av Gud, ikke mennesker.
2. Mennesker blir frelst gjennom Jesu stedfortredende død for våre synder.
3. Mennesker blir frelst gjennom å høre Guds ord, omvende seg når DHÅ overbeviser dem om synd og tro.
4. Mennesker blir ikke frelst av gode relasjoner til kristne mennesker.
5. Mennesker blir ikke frelst av å finne tilhørighet i et positivt miljø.
6. Mennesker blir ikke frelst av å bli helbredet.



På et filosofisk plan så er frelsen forankret utenfor oss selv. Dette er de gode nyhetene. Jesus bøyer seg ned for å løfte oss opp. Han gav for at vi skulle få. Han kan frelse mennesker og føde dem på nytt. Vi må peke på Ham gjennom å forkynne Hans Ord, og ikke tro at vi er lydige hvis vi bygger ukritisk vår soteriologi diakoni alene.


"Frelsen er da å komme ut av denne forferdelige stilling som vår synd har brakt oss i. Og det skjer ved at vi av Gud får tilgivelse for våre synder. Frelse er å motta syndenes forlatelse. "Hans folk skal lære frelse å kjenne ved at deres synder blir tilgitt." Luk 1,77. Den som ikke har fått tilgivelse for sin synd, er fortapt, for han er under Guds vrede. Den som har fått tilgivelse for syndene, er frelst, for han er under Guds nåde og velbehag. Sal 32. Rom 8,1." - Carl Fr. Wisløff
i Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag. 22. opplag 2009, side 90-91


For spørsmål og kommentarer ta gjerne kontakt på tageemilgood@gmail.com

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar