lørdag 10. september 2016

Fremmedgjort eller i utfordrerposisjon?

I løpet av noen generasjoner har den norske kulturen gått fra å være fundert på kristne verdier, til ikke å være det. Prosessen kan sammenliknes med når noe smuldrer opp. Det har mistet sin kraft og sin fasthet. Kulturen som en gang var, smuldrer litt etter litt, bort. Enkelte kirkesamfunn har også utviklet seg bort fra Guds åpenbaring; som for eksempel ekteskapssaken i DNK, som også foregår for fullt i Metodistkirken, og i økende grad i andre kristne organisasjoner. Kristne har gått fra å være en stor kultureksportør, til å bli en minoritet. For mange oppleves dette vanskelig. En opplever i stadig større grad å føle seg fremmedgjort fra det "som en gang var".


Paradigmeskifte
Et paradigmeskifte er når et etablert mønster, som for eksempel en samfunnskultur, blir erstattet av et annet mønster. Noen eksempler på dette kan være overgangen fra katolsk kristendom til luthersk kristendom her til lands. Et annet eksempel kan være overgangen Norge opplevde i næringslivet når de fant olje, og begynte å hente den opp. I livet ditt kan et paradigmeskifte være å gå fra vennegjeng-kulturen din, til å danne en familiekultur sammen med din kone eller ektemann. Du beveger deg fra et mønster til et annet.


Fremmedgjort og marginalisert? 
Det å leve som en minoritet i et storsamfunn, kan være tøft og utfordrende. Flertallets makt er ikke til å skimte av. Det er fristende å ta igjen for sårede følelser ved å uttrykke sinne og avstand på alle
mulige måter. Man søker seg innover, og danner et parallellsamfunn hvor man ikke får noen impulser fra storsamfunnet. Andre igjen kan kanskje kjenne på frustrasjon og depresjon over tingenes tilstand, og minne "gullalderen" og idealisere den. Dette er følelser som menigheter, enkeltpersoner og samfunnet må ta på alvor. Men la oss se om kirkehistorien og bibelen kan komme med en oppmuntring.


Kirken i utfordrerposisjon 
Det sies at noen er best under press, og dette gjelder definitivt for kirken også. Når man opplever press og motstand, må man tenkje igjennom hva man står på. Kirken står på Jesu grunnvoll, og har en seirende Herre på korset som sitt forbilde. Jesus endte med å bli korsfestet og utstøtt som en gudsbespottende opprører, og vi kan ikke forvente en dans på roser hvis vi er Hans etterfølgere. Samtidig skal vi ikke "kjempe imot". Vi skal ikke navigere etter impulser som skjer i samfunnet rundt oss, men lytte etter Vår Herres stemme. Hva sier Gud? Hva taler Han til oss gjennom sitt ord? Hvordan kan vi være budbringere, tjenere, disipler og barn av Gud i 2016? Hvordan kan vi gi Gud ære ved måten vi lever våre liv på, be til Ham, takke Ham i dag? Vi et et pilegrimsfolk på vandring igjennom verden mot målet. Vi trenger ikke å kjenne på redsel og fremmedgjøring, for Gud har seiret den endelige seieren for alle mennesker på korset. Derfor skal vi ikke drømme oss tilbake til en tidligere tidsepoke "hvor alt var mye bedre", men lydig og glade stå fast på Guds Ord, og forkynne evangeliet, tjene, be og tilbe med glede hverandre og vår neste; Gud er i dag den samme, og han har alt under kontroll.


"Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." 
Paulus brev til Filipperne 4,6-9